Fortellinger

Ole Horvli

Høst i Nygårdsparken - Ole Horvli


navnløs
til du leser meg





ser du meg
i denne drømmen

eller sover du
også





jeg ser
du har tegnet et hjerte

tegn jorden
tegn himmelen

tegn hele meg
om du vil



- VÅR -


du klinger
så høyt om natten
lille snøklokke





ennå Vinter
alle venter på Vår

men jeg har sett henne før

hun er en barbent kvinne
og hun svever gjennom skogene

i kurvene har hun hestehov
svarttrostsang, og brev

i øynene har hun mairegnet
hun har sett meg før





maihimmelen
skal la jorden folde ut

de gamle stjernene
skal blekne





vi kler oss som gartnere
graver i jorden, steller bedene

om nettene
sover vi nakne

spirer
i hverandres drømmer





det lukter jord
av solen

alt levende stiger

det lukter mor
av jorden

jeg stiger
i duften av deg





alt jeg har funnet
alt jeg har elsket
alt jeg har mistet

i denne knyttede hånden

hva om
jeg åpner den





har gått meg vill i byens hage
stiene leder ingen steder

dammene er kunstige
broene til pynt

fortsetter å gå

kanskje møter jeg
et ekte menneske

kanskje møter du
en hegre





vaskedag på laboratoriet

vi tørker støv av lampene
hyllene, protokollene

vi eksperimenterer ikke i dag
vi eksperimenterer ikke med stjernestøvet

vi samler det i en mappe
kaller den

Undrenes bok

en gang tinte jeg opp en isblokk
og fant en mus

ren, hvit
som en engel





vi sitter i kaféen
drikker vin, og ord

musikken
legger seg som ull
over konsonantene

og vokalene
er munnene våre

de åpner og lukker seg
som om de gisper etter luft

eller språket i rommet

det som finnes
under huden





kanskje har du en føflekk
på ryggen
kanskje tusen fregner

kanskje er jeg en sau
du teller
før du sovner

jeg lukker øynene
forsøker å telle deg

åpner natten
ett tusen
og én





kjæreste frø
det er ingen annen jord

bli store, større
enn jeg

hold fast
hver eneste runde

hold henne
inntil



- SOMMER -


holder rommet
holder natten

holder pusten
i hendene

maria fly
fly





kan du gå i skogen
uten å bryte kvister

vil trærne lytte

og hviske deg
veien hjem





Hun tegner seg selv

bretter arket
til en liten båt

den flyter nedover elven
vuggende, stille

nærmere
stadig nærmere

den buldrende
frådende avgrunnen
og der

over kanten
folder den seg ut
til en ørn





skal vi dø alene

eller skal vi finne oss to glass vin
mens vi venter

litt potetgull
og det store pleddet

og se en film
som ender lykkelig





noen sier
gode elskere
vokser ikke på trær

men jeg har sett dette treet

og når de faller ned
i en høstvind
som modne frukter

fortsetter de å elske
i skyggene under



- HØST -


bro
bro
brostein

månen spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise





denne morgenen
strever litt med tyngdekraften

så jeg river hele uken
av kalenderen

skriver noen ord
bak hver av lappene

bretter små papirfly





den gamle bjørka
er hugget opp til ved

noen hadde skåret inn et hjerte

det brenner i ovnen
det brenner i hjertet

det brenner i rommet
jeg puster ild





lyset du ga meg
er brent ned

ennå leser jeg
i varmen av det





har et lønneblad
i hjertet

vil du holde det
når jeg slipper





den stille stunden
søndag morgen

når alt annet sover

hvor jeg er stor nok
for verden

liten nok til å få plass
under huden
i et ekte menneske





vi snakker samme jordspråket
skriver fra to galakser

vokalene velter
konsonantene knuser

punktumene brenner
over hele himmelen





i morgen er jeg røyk

i kveld
den siste fyrstikken

kom, stryk meg
mot din natt


bergen_park_leaves_pond_autumn


september
umerkelig går hun
gjennom parken

legger små brev
under trærne, under lyktene
i dammene, på benkene

med en hilsen
fra noen
du en gang har elsket



- VINTER -


se, en islykt

jeg har laget den
av meg selv

er den ikke fin

vil du
sette et lys i den





blåser lysene ut
for kvelden

natten
puster tilbake





en natt ble jeg kysset
av en engel

hun holdt meg fast
under en vinge, og sa

– det er på jorden du hører til

jeg går de mørkeste gatene
samler lys
ingen andre ser

fyller timene
fyller lommene

fyller himmelen
når den vil





sitter ved det store vinduet
i kaféen
på togstasjonen

leser gulnede rutetabeller
lytter til hver avgang

utenfor
faller snø

stille
i sporene





hvert ord er et seil
hvert mellomrom et pust

hver natt lukkes en bok
slukkes et lys

tennes lanternene





vinterkveld
mormor er ikke mer

mor sitter under lampen
på kjøkkenet
syr en ny stjerne
i fars uniform

jeg sitter inntil vinduet
holder en finger mot isrosene

puster hull
syr himmelen





fire årstider har gått og
jeg får ingen ting
til å gro

i en hage
langt langt borte
vokser sommerfugltreet





hallo venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske kveldene i snøen
vi laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna
reiste forbi alle stjerner

i natt kunne jeg høre
vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du noen gang
ser hjulspor
ved trappen din

så hender det en vinternatt
når månen er i ny





så trøtt
men dette hjertet
kan aldri hvile





nordlyset, månen
og stjernene

og lykten
du hadde hengt opp
ved døren din

jeg så aldri den

ikke før
den sluknet





redd for å fly
redd for å falle ned

redd stien gjennom skogen
hvor natten tetter pusten

redd mørke drømmer
og alt jeg ikke vet

redd for å elske
redd for å fly





hvorfor skriver du dikt
spør de

jeg skriver
for ingen annen grunn
enn å tømme dette blekkhuset

så vakkert
jeg bare kan





disse ordene
forlater hendene mine
i lysets hastighet

kanskje rekker du
lese meg

om du
holder frem dine